28.juni - 6.juli 2011: En drøy ukes sykkeltur fra Riga til Tallin og derfra med halvannen times katamaran til Helsinki. Vi har altså ikke syklet helt frem til Helsinki, det er noe med nabolandet Russland som gjør det litt mindre attraktivt. Dessuten var båtturen riktig fin, med en usedvanlig samtale med en finsk professor i økonomi og organisasjon. Han hadde mye å berette om EU og Nokia, bl.a. så spådde han at store deler av Nokia vil bli kjøpt opp av de andre mobilgigantene innen årets utgang, hvilket vil sette Finland et stykke tilbake. Med den vanlige, fornøyelige finske aksent kunne han gi oss noen justeringer av våre forestillinger, og smilende, trøtte (etter en lang natt ute i Tallin i lag med portugisere, en skrytende brasilianer og et par australske ungdommer derav 1 landskapsarkitektstudent foruten en vennlig og mysende japansk sushi-kokk) tok min reisefelle Mark Leach og jeg imot professorens spontane forelesning. Slik var det. Overraskelser rundt om, like pussig som landet vi langsomt tok oss frem gjennom, kanskje ble vi en smule blaserte av denne medgang (vi hadde pinadø medvind hele uken), men det var ikke en eneste antydning til problemer noe sted. For oss. Bortsett fra de loppene jeg fikk i klærene på et av de første hotellene, lopper som beit så forbannet ivrig rundt anklene. Trette og sultne trillet vi iland i Helsingfors og ble møtt at Marks samboer Virginia og et vennepar (Lynn & Andy) fra samme del av Bristol som Mark & V bor i. Lynn & Andy dro så selv med båt til Tallin for å utforske de land på egenhånd, mens Mark, V og jeg fant frem til et imponerende flott studentinternat som på sommerstid brukes som hotell i sentrum. Sammen dro vi på middagsbesøk til min amerikanske arkitektvenn Richard og hans finske familie i sentrum av Helsinki. En viss øvelse i å gjenfortelle høydepunkt fra sykkelturen har vi altså, men det er en lengre historie enn hva man kan presse inn i en e-post. Mark og jeg har f.eks. syklet sammen tidligere, fra Shrewsbury til Bristol via The Black Mountains, Wales (sammen med Frode P), men denne gang hadde Mark tråkket igang en heftigere tur: Han fløy først til Istanbul og syklet derfra (med selskap av V første uken) alene helt opp til Riga. Der fløy jeg inn og (etter en reparasjon av bakhjulet, i en rigisk sykkelbutikk) befant jeg meg brått på tur ved hans side. Mark har en viss begeistring for Norge, han har vært på besøk et par ganger og han syklet Haugesund - Nordkapp - Stockholm i 2003. Nå var det på tide med noe nytt, noe langvarig og likevel variert og gjerne innom Norge. Han valgte Istanbul - Nordkapp
Underveis hadde jeg litt kontakt med Richard i Helsingfors via sms, han gav uttrykk for mild overraskelse da vi fortalte om litt liv og moro, for han som arkitekt med erfaring fra et par prosjekt i Latvia og Estland mener landene nesten stanset opp med finanskrisen. De baltiske landene har vel aldri vært videre preget av rikdom, historier vi snappet opp forteller mest om hvordan de ble utnyttet og mishandlet av alle naboene gjennom århundrene, i tur, uten mye orden. Kommunismen var trolig den verste perioden, uten at jeg har tatt rede på hvilken periode som krevde flest dødsofre. Men senskadene etter kommunismen vil ta lang tid å lege. Spesielt Latvia virker å være langt akterut. Ikke mest fordi selv yngre folk vegrer seg for å snakke engelsk, men fordi ressursene deres har vært msbrukt på foretak som ikke fungerer. Mange tomme og dårlige bygninger, til dels store bygninger fra de statlige jordbrukskollektiv, også i og rundt tettsteder. Forfall. Mange gamle Audier for karene, mens mange kvinner må ty til syklene. Trafikken var overraskende liten. En del yrkesbiler, stort sett lastebiler, suste rundt om, ellers noterte vi mange ganger små grupper av menn eller alenegåere, tidlig om morgenen, gående langs landeveien mens de bar på 1,5 liter mørkt og sterkt øl. Kvinnene møtte vi stort sett langsomt syklende.
Alkobegeistringen er påtagelig. En morgen, etter en natt i Marks vesle telt, trillet vi inn i en liten by. Vi kunne ikke se en eneste kafe eller frokostspisested så vi steg av syklene ved en politibil der to karer ble litt forundret før de tok til hissig debatt bak lukkede vinduer. Så sveivet de ned vinduet og ba oss følge på: Med politieskortesje gjennom den forsiktige morgentrafikk ble vi ført frem til et egnet sted. Vi tenkte dette måtte være enten deres favorittsted eller et sted de helst viser frem til turister, men ikke lenge etter ble vi oppsøkt av to lokale drosjesjåfører på stedet. De ble tiltrukket av vår språkføring for så ville de skryte av at de har bodd og arbeidet i Irland og England. De drakk store sluker øl og bedøvet seg såpass at de ikke forstod våre forsøk på å tøyse litt med dem. "Ah, Latvian people!" sa de mens de nikket med dempet henimot bilene sine. Det forble uklart om de mente det er et herdet og barskt folkeferd som liker alkoholiserte sjåfører, en nasjonal preferanse for øldunst i bil, eller om de bare filosoferte over tapte muligheter. Under kommunismen ble det selvfølgelig utrettet store ting, uten at folk helt forstod. Eksempelvis fikk kommunistene ferdigstilt en 2000 m2 stor bunker, 9 meter under overflaten, beliggende under et sanatorium langt ute på landet, så sent som i 1982. Den skulle stå imot kjernefysisk krigføring og var så viktig for den styrende elite at de fikk asfaltert veien frem, helt fra Riga og ut. Ellers er det kun hovedveier som har asfalt i Lativa. Underlig var det for oss å snube over denne skatt ute i skogen, men etter undersøkelser fant vi ut at vi valgte å stå over omvisningen på latvisk. Syklene våre, med bagasjen, ville dessuten representere et lite problem. Selv på veien syntes jeg at våre slitte og ikke helt nye, engelske touring bikes av merket Dawes stakk seg fordelaktig ut i sammenligning med mange av de slitte Audiene. I løpet av en ukes tur fikk jeg Marks aksept for min oppfatning at gravplasser kan være interessante steder å besøke. Uker senere, da han tråklet seg alene nordover i Finland, kom det iblant meldinger om funn av fine gravplasser på øde strekk. I Lativa så vi en del gravplasser som mest utmerket seg med svært få spor av vedlikehold. Det virket dog som om der var forskjeller i folks holdninger for vi besøkte også slike som var vedlikehold og mye besøkt av slektninger. Imponerende å se de pårørende selv ta seg av sine gravplasser mens offentlig sektor ikke har ressurser. Andre gravplasser var så overgrodde at det kunne være vanskelig å finne dem. Spennende var det også å finne tyske krigsgravplasser i disse landene. Rart å se hvordan den tapende parts gravplasser holdes i hevd, velstelte representerer de mye tragisk krigshistorie, med informasjonsplakater og skilt. Det blir gjerne mange opplevelser når man begir seg ut på sykkel. Man må i større grad forholde seg til de lokale, man er mer synlig og sårbar. Vi hadde rare timer i selskap med russere da vi campet i deres hage, smakte på deres vodka mens vi stod i et utkikkstårn og den 10 år gamle sønnen i huset var tolk, og vi hadde flere treff med en californisk alenesyklist som viste tydelige tegn på sosiale behov. Han pratet mye og jeg forstod hva Mark gav uttrykk for da han svarte "about 40 km per hour" da californieren ville undersøke om han kunne sykle sammen med oss: Hvilken cruising speed var det vi holdt? 40 er jo enormt, men sannelig, vel en time senere kom vi ut på hovedvei etter å ha virret rundt på sideveier med grusdekke:Vi fant veldig god asfalt og litt medvind og altså null stigning. Vi tok til å leke med hastighet og vips var vi oppe i 43 km/t mens vi kjørte slip streaming. Vi holdt denne formasjon og hastighet maks et par kilometre, der passerte vi også et busskur og i det vi suste forbi så vi nettopp amerikaneren stående måpende ;-)
Underveis hadde jeg litt kontakt med Richard i Helsingfors via sms, han gav uttrykk for mild overraskelse da vi fortalte om litt liv og moro, for han som arkitekt med erfaring fra et par prosjekt i Latvia og Estland mener landene nesten stanset opp med finanskrisen. De baltiske landene har vel aldri vært videre preget av rikdom, historier vi snappet opp forteller mest om hvordan de ble utnyttet og mishandlet av alle naboene gjennom århundrene, i tur, uten mye orden. Kommunismen var trolig den verste perioden, uten at jeg har tatt rede på hvilken periode som krevde flest dødsofre. Men senskadene etter kommunismen vil ta lang tid å lege. Spesielt Latvia virker å være langt akterut. Ikke mest fordi selv yngre folk vegrer seg for å snakke engelsk, men fordi ressursene deres har vært msbrukt på foretak som ikke fungerer. Mange tomme og dårlige bygninger, til dels store bygninger fra de statlige jordbrukskollektiv, også i og rundt tettsteder. Forfall. Mange gamle Audier for karene, mens mange kvinner må ty til syklene. Trafikken var overraskende liten. En del yrkesbiler, stort sett lastebiler, suste rundt om, ellers noterte vi mange ganger små grupper av menn eller alenegåere, tidlig om morgenen, gående langs landeveien mens de bar på 1,5 liter mørkt og sterkt øl. Kvinnene møtte vi stort sett langsomt syklende.
Alkobegeistringen er påtagelig. En morgen, etter en natt i Marks vesle telt, trillet vi inn i en liten by. Vi kunne ikke se en eneste kafe eller frokostspisested så vi steg av syklene ved en politibil der to karer ble litt forundret før de tok til hissig debatt bak lukkede vinduer. Så sveivet de ned vinduet og ba oss følge på: Med politieskortesje gjennom den forsiktige morgentrafikk ble vi ført frem til et egnet sted. Vi tenkte dette måtte være enten deres favorittsted eller et sted de helst viser frem til turister, men ikke lenge etter ble vi oppsøkt av to lokale drosjesjåfører på stedet. De ble tiltrukket av vår språkføring for så ville de skryte av at de har bodd og arbeidet i Irland og England. De drakk store sluker øl og bedøvet seg såpass at de ikke forstod våre forsøk på å tøyse litt med dem. "Ah, Latvian people!" sa de mens de nikket med dempet henimot bilene sine. Det forble uklart om de mente det er et herdet og barskt folkeferd som liker alkoholiserte sjåfører, en nasjonal preferanse for øldunst i bil, eller om de bare filosoferte over tapte muligheter. Under kommunismen ble det selvfølgelig utrettet store ting, uten at folk helt forstod. Eksempelvis fikk kommunistene ferdigstilt en 2000 m2 stor bunker, 9 meter under overflaten, beliggende under et sanatorium langt ute på landet, så sent som i 1982. Den skulle stå imot kjernefysisk krigføring og var så viktig for den styrende elite at de fikk asfaltert veien frem, helt fra Riga og ut. Ellers er det kun hovedveier som har asfalt i Lativa. Underlig var det for oss å snube over denne skatt ute i skogen, men etter undersøkelser fant vi ut at vi valgte å stå over omvisningen på latvisk. Syklene våre, med bagasjen, ville dessuten representere et lite problem. Selv på veien syntes jeg at våre slitte og ikke helt nye, engelske touring bikes av merket Dawes stakk seg fordelaktig ut i sammenligning med mange av de slitte Audiene. I løpet av en ukes tur fikk jeg Marks aksept for min oppfatning at gravplasser kan være interessante steder å besøke. Uker senere, da han tråklet seg alene nordover i Finland, kom det iblant meldinger om funn av fine gravplasser på øde strekk. I Lativa så vi en del gravplasser som mest utmerket seg med svært få spor av vedlikehold. Det virket dog som om der var forskjeller i folks holdninger for vi besøkte også slike som var vedlikehold og mye besøkt av slektninger. Imponerende å se de pårørende selv ta seg av sine gravplasser mens offentlig sektor ikke har ressurser. Andre gravplasser var så overgrodde at det kunne være vanskelig å finne dem. Spennende var det også å finne tyske krigsgravplasser i disse landene. Rart å se hvordan den tapende parts gravplasser holdes i hevd, velstelte representerer de mye tragisk krigshistorie, med informasjonsplakater og skilt. Det blir gjerne mange opplevelser når man begir seg ut på sykkel. Man må i større grad forholde seg til de lokale, man er mer synlig og sårbar. Vi hadde rare timer i selskap med russere da vi campet i deres hage, smakte på deres vodka mens vi stod i et utkikkstårn og den 10 år gamle sønnen i huset var tolk, og vi hadde flere treff med en californisk alenesyklist som viste tydelige tegn på sosiale behov. Han pratet mye og jeg forstod hva Mark gav uttrykk for da han svarte "about 40 km per hour" da californieren ville undersøke om han kunne sykle sammen med oss: Hvilken cruising speed var det vi holdt? 40 er jo enormt, men sannelig, vel en time senere kom vi ut på hovedvei etter å ha virret rundt på sideveier med grusdekke:Vi fant veldig god asfalt og litt medvind og altså null stigning. Vi tok til å leke med hastighet og vips var vi oppe i 43 km/t mens vi kjørte slip streaming. Vi holdt denne formasjon og hastighet maks et par kilometre, der passerte vi også et busskur og i det vi suste forbi så vi nettopp amerikaneren stående måpende ;-)
No comments:
Post a Comment