Reference in film: True grit

True Grit, 2010, is a modern twist of the old Western theme. The Coen brothers have made up a story which is entertaining in story, amusingly sophisticated manner of speaking and very large & nice landscapes. Clean, cold, rough, hard and naked landscapes. One of the main characters, Cogburn, is even expected to have died because he couldn't take the warmer climate further south. This movie demands a wide screen, as it is such a natural landscape based story. The graveyard topic is unavoidable in western films, I guess. Like any movie true to its' form, this one builds on established, preconceived notions on the graveyard. They were all called Boot hill, right?

The name isn't specified in True Grit, but as the screen images show: The Coens cultivate a clean version of the old Boot hill. The degree of graveyardishness is emphasized by the single, black, leafless tree (strangely dead despite there being no indications of winter) and no other shrub around. The tree is no coincidence tho, as it is the marker from afar and some of its' branches have been pruned. The silhouette is designed. It is such a minimalist, more so than a standard cliché kinda graveyard, not even a fence, wall or any sort of frame around it has been allowed to mess with the point: It's a place of insight, where short messages and statements of truths are spoken. Not a place to hang out. The main character, Mattie, rounds it all off with a stroke of common knowledge, "Time just gets away from us", which is emphasized by the graveyard, the strong reminder of time itself being a commodity of limited supply. Mattie certainly is a woman of knowledge and guts, one-armed but cool. A somewhat violent film, but that comes with the western territory. I think it's a very good and entertaining film. The big picture.

Sykkeltur fra Riga til Tallin og Helsinki 1

28.juni - 6.juli 2011: En drøy ukes sykkeltur fra Riga til Tallin og derfra med halvannen times katamaran til Helsinki. Vi har altså ikke syklet helt frem til Helsinki, det er noe med nabolandet Russland som gjør det litt mindre attraktivt. Dessuten var båtturen riktig fin, med en usedvanlig samtale med en finsk professor i økonomi og organisasjon. Han hadde mye å berette om EU og Nokia, bl.a. så spådde han at store deler av Nokia vil bli kjøpt opp av de andre mobilgigantene innen årets utgang, hvilket vil sette Finland et stykke tilbake. Med den vanlige, fornøyelige finske aksent kunne han gi oss noen justeringer av våre forestillinger, og smilende, trøtte (etter en lang natt ute i Tallin i lag med portugisere, en skrytende brasilianer og et par australske ungdommer derav 1 landskapsarkitektstudent foruten en vennlig og mysende japansk sushi-kokk) tok min reisefelle Mark Leach og jeg imot professorens spontane forelesning. Slik var det. Overraskelser rundt om, like pussig som landet vi langsomt tok oss frem gjennom, kanskje ble vi en smule blaserte av denne medgang (vi hadde pinadø medvind hele uken), men det var ikke en eneste antydning til problemer noe sted. For oss. Bortsett fra de loppene jeg fikk i klærene på et av de første hotellene, lopper som beit så forbannet ivrig rundt anklene. Trette og sultne trillet vi iland i Helsingfors og ble møtt at Marks samboer Virginia og et vennepar (Lynn & Andy) fra samme del av Bristol som Mark & V bor i. Lynn & Andy dro så selv med båt til Tallin for å utforske de land på egenhånd, mens Mark, V og jeg fant frem til et imponerende flott studentinternat som på sommerstid brukes som hotell i sentrum. Sammen dro vi på middagsbesøk til min amerikanske arkitektvenn Richard og hans finske familie i sentrum av Helsinki. En viss øvelse i å gjenfortelle høydepunkt fra sykkelturen har vi altså, men det er en lengre historie enn hva man kan presse inn i en e-post. Mark og jeg har f.eks. syklet sammen tidligere, fra Shrewsbury til Bristol via The Black Mountains, Wales (sammen med Frode P), men denne gang hadde Mark tråkket igang en heftigere tur: Han fløy først til Istanbul og syklet derfra (med selskap av V første uken) alene helt opp til Riga. Der fløy jeg inn og (etter en reparasjon av bakhjulet, i en rigisk sykkelbutikk) befant jeg meg brått på tur ved hans side. Mark har en viss begeistring for Norge, han har vært på besøk et par ganger og han syklet Haugesund - Nordkapp - Stockholm i 2003. Nå var det på tide med noe nytt, noe langvarig og likevel variert og gjerne innom Norge. Han valgte Istanbul - Nordkapp 
Underveis hadde jeg litt kontakt med Richard i Helsingfors via sms, han gav uttrykk for mild overraskelse da vi fortalte om litt liv og moro, for han som arkitekt med erfaring fra et par prosjekt i Latvia og Estland mener landene nesten stanset opp med finanskrisen. De baltiske landene har vel aldri vært videre preget av rikdom, historier vi snappet opp forteller mest om hvordan de ble utnyttet og mishandlet av alle naboene gjennom århundrene, i tur, uten mye orden. Kommunismen var trolig den verste perioden, uten at jeg har tatt rede på hvilken periode som krevde flest dødsofre. Men senskadene etter kommunismen vil ta lang tid å lege. Spesielt Latvia virker å være langt akterut. Ikke mest fordi selv yngre folk vegrer seg for å snakke engelsk, men fordi ressursene deres har vært msbrukt på foretak som ikke fungerer. Mange tomme og dårlige bygninger, til dels store bygninger fra de statlige jordbrukskollektiv, også i og rundt tettsteder. Forfall. Mange gamle Audier for karene, mens mange kvinner må ty til syklene. Trafikken var overraskende liten. En del yrkesbiler, stort sett lastebiler, suste rundt om, ellers noterte vi mange ganger små grupper av menn eller alenegåere, tidlig om morgenen, gående langs landeveien mens de bar på 1,5 liter mørkt og sterkt øl. Kvinnene møtte vi stort sett langsomt syklende. 
Alkobegeistringen er påtagelig. En morgen, etter en natt i Marks vesle telt, trillet vi inn i en liten by. Vi kunne ikke se en eneste kafe eller frokostspisested så vi steg av syklene ved en politibil der to karer ble litt forundret før de tok til hissig debatt bak lukkede vinduer. Så sveivet de ned vinduet og ba oss følge på: Med politieskortesje gjennom den forsiktige morgentrafikk ble vi ført frem til et egnet sted. Vi tenkte dette måtte være enten deres favorittsted eller et sted de helst viser frem til turister, men ikke lenge etter ble vi oppsøkt av to lokale drosjesjåfører på stedet. De ble tiltrukket av vår språkføring for så ville de skryte av at de har bodd og arbeidet i Irland og England. De drakk store sluker øl og bedøvet seg såpass at de ikke  forstod våre forsøk på å tøyse litt med dem. "Ah, Latvian people!" sa de mens de nikket med dempet henimot bilene sine. Det forble uklart om de mente det er et herdet og barskt folkeferd som liker alkoholiserte sjåfører, en nasjonal preferanse for øldunst i bil, eller om de bare filosoferte over tapte muligheter. Under kommunismen ble det selvfølgelig utrettet store ting, uten at folk helt forstod. Eksempelvis fikk kommunistene ferdigstilt en 2000 m2 stor bunker, 9 meter under overflaten, beliggende under et sanatorium langt ute på landet, så sent som i 1982. Den skulle stå imot kjernefysisk krigføring og var så viktig for den styrende elite at de fikk asfaltert veien frem, helt fra Riga og ut. Ellers er det kun hovedveier som har asfalt i Lativa. Underlig var det for oss å snube over denne skatt ute i skogen, men etter undersøkelser fant vi ut at vi valgte å stå over omvisningen på latvisk. Syklene våre, med bagasjen, ville dessuten representere et lite problem. Selv på veien syntes jeg at våre slitte og ikke helt nye, engelske touring bikes av merket Dawes stakk seg fordelaktig ut i sammenligning med mange av de slitte Audiene. I løpet av en ukes tur fikk jeg Marks aksept for min oppfatning at gravplasser kan være interessante steder å besøke. Uker senere, da han tråklet seg alene nordover i Finland, kom det iblant meldinger om funn av fine gravplasser på øde strekk. I Lativa så vi en del gravplasser som mest utmerket seg med svært få spor av vedlikehold. Det virket dog som om der var forskjeller i folks holdninger for vi besøkte også slike som var vedlikehold og mye besøkt av slektninger. Imponerende å se de pårørende selv ta seg av sine gravplasser mens offentlig sektor ikke har ressurser. Andre gravplasser var så overgrodde at det kunne være vanskelig å finne dem. Spennende var det også å finne tyske krigsgravplasser i disse landene. Rart å se hvordan den tapende parts gravplasser holdes i hevd, velstelte representerer de mye tragisk krigshistorie, med informasjonsplakater og skilt. Det blir gjerne mange opplevelser når man begir seg ut på sykkel. Man må i større grad forholde seg til de lokale, man er mer synlig og sårbar. Vi hadde rare timer i selskap med russere da vi campet i deres hage, smakte på deres vodka mens vi stod i et utkikkstårn og den 10 år gamle sønnen i huset var tolk, og vi hadde flere treff med en californisk alenesyklist som viste tydelige tegn på sosiale behov. Han pratet mye og jeg forstod hva Mark gav uttrykk for da han svarte "about 40 km per hour" da californieren ville undersøke om han kunne sykle sammen med oss: Hvilken cruising speed var det vi holdt? 40 er jo enormt, men sannelig, vel en time senere kom vi ut på hovedvei etter å ha virret rundt på sideveier med grusdekke:Vi fant veldig god asfalt og litt medvind og altså null stigning. Vi tok til å leke med hastighet og vips var vi oppe i 43 km/t mens vi kjørte slip streaming. Vi holdt denne formasjon og hastighet maks et par kilometre, der passerte vi også et busskur og i det vi suste forbi så vi nettopp amerikaneren stående måpende ;-)

En by i sorg

Mandag 25.juli kl 18 var byens borgere invitert til å delta i fakkeltog for å minnes og hedre de omkomne fra Regjeringskvartalet og Utøya. Til tross for ferietid og regnvær ble Torgallmenningen, Ole Bulls og Olav Vs plass inntatt av flere titalls tusen. Bergens Tidende rapporterer om arrangementet. 
Dette er del av en svært omfattende prosess som Norge går gjennom, det er sorgbehandling for alle venner og pårørende av de ca 90 omkomne og en mengde skadede, og det er en kollektiv reaksjon for hele samfunnet: Målløse, sjokkede, dypt rystede pga av tap av menneskeliv og det kriminelle avvik som gjerningsmannen står for: Vi er ikke rystet over at det er teknisk mulig, men det individuelle menneskets totale brudd på alt av sosiale koder, normer og lover. Hvordan kan en tilsynelatende frisk, ung mann i Verdens beste land få seg til å utføre slik udåd? For å finne noe tilsvarende i skala må man lete i krigshistorie, terrorangrepene på undergrunnsbanen i London i juli 2005 eller terrorangrep på tog i Madrid i 2004. Referanser til andre store terrorhandlinger hjelper dog lite her og nå. Vi må helst stimle sammen, med paraplyer og fakler, for med alle våre sanser oppleve bekreftelser på at dette er sinnsykt feil og at vi er så enstemmig enige. Vi, samfunnet. Dermed er det av mindre betydning at statsråders taler fra Torgallmenningen ikke når frem til Olav Vs plass, for vi begriper intensjonene og innsatsen, vi verdsetter alt dette. 

Seremonien har likhetstrekk med en bisettelse. I en ende av byrommet står talerstolen med mikrofoner og seremoniledere som henvender seg ut til de fremmøtte. I den andre enden av rommet står Den blå steinen som med sin enkle, rektangulære form er til forveksling lik en kiste. Den er dekket av blomster, norske flagg, lykter og lys, kranser og hilsener, omringet av en taus mengde fakkelholdere i sirkel. Etter seremoniledernes taler går et svært langsomt fakkeltog til gravplassen, nei gjennom byen. Det er vanskelig å beregne mengden mennesker og hvor mye tid de behøver for å få fart på toget, så store deler av Bergen sentrum blir besøkt av de fremre vognene, ikke ulikt 17.mai-prosesjonene, mens regnet langsomt vasker bort utbrente fakler og vennlig sender de resterende fremmøtte enten hjem eller inn på egnede steder med servering.

Spontane minnesmerker 1

Forskjellige byer i Norge har litt forskjellige kulturer, noe som gir seg utslag på ulike steder og måter.
Etter den horrible tragedie på fredagen 22.juli der en bombe ble sprengt i Regjeringskvartalet, etterfulgt av en enda mer horribel terrorhandling på AUFs leir på Utøya, kommer sorg til uttrykk på ulike vis.
Ved mellomlanding i Bodø på søndagen 24.juli spaserte jeg rundt i byens sentrum uten å legge merke til noe spesielt. Ved ankomst Bergen vandret jeg over Kong Olav Vs plass (i dagligtale Ole Bulls plass) og fant Den blå steinen dekket av stearinlys og teksthilsener til de omkomne. Rundt om stod en gruppe på ca 50 personer, stort sett tause, helt stille. Mine fotografi er fra kl 23, den 24.juli.
Bergens Tidende har flere bilder og mer utfyllende tekst.

Opprettelsen av spontane, kollektive minnesmerker er interessant. For byen og befolkningen virker det heldig at det finnes et sted som utmerker seg i en slik grad at alle forstår hvor et slikt spontant merke etableres. Etterhvert, får en tro, vil det spontane erstattes av noe mer permanent, slik det ble gjort i Madrid etter terrorangrepet mot reisende på jernbanen der.